Du tisser på en pinne, og det kommer to streker, og di to strekene betyr at du er gravid. Du klarer liksom ikke helt og tro på det, så du tisser på en ny pinne, og før du rekker og blunke kommer to nye streker. Ja, da var det sant da. Hva gjør vi nå? nei, vi tar abort! jeg er ikke klar for noe barn, og det er da ikke Nicklas heller. + at vi har jo bare vært kjærester i 4 mnd! Det blir abort, men foreldra våres fortjener jo og vite om det alikevell, så vi tok turen hjem til pappa.

Vi setter oss ned, og han bare smiler. Så jeg ba han gjette hva vi var der for å si, ordene som kom ut av munnen hans var " sålenge kylling er med, så gjetter jeg at du er gravid " ( kylling var da altså Nicklas )  Så fikk vi alle latterkrampe. Gud veit hva som var morsomt med det, men det var tydeligvis ganske morsomt i det øyeblikket. Jeg forklarte at det ikke var venta i det hele tatt, og at vi skulle ta det bort. Etter litt diskusjon fram og tilbake dro vi til mamma for å fortelle hva som hadde skjedd, og vi sa akkurat det samme som vi sa til pappa, og det samme sa vi til foreldra til Nicklas, og plutselig hadde vi fått noe og tenke på.

Var det virkelig riktig og ta bort dette barnet? Ville vi ta det bort, eller var det bare første reaksjon og frykten? Det ble ganske stille, så begynte vi og snakke. Det var så mange følelser! Følelser av frykt, glede og sorg. Jeg ringte noen av mine venniner for å snakke om det, og vi besøkte ett par med barn for å få en liten følelse av hvordan dette kom til å bli hvis vi valgte og beholde det. Alt dette skjedde over flere dager, problemet var bare at det var di samme diskusjonene som ble tatt opp hele tiden. Hva skjer med skole? utdanning, bil lappen ( for min del ) Nicklas er faglært rørlegger med lappen. Men hva skjer ellers da? Vi er jo fortsatt veldig unge. Vi kan ikke dra ut og feste eller bare stikke av når vi vil. Etter mer snakk med venner og familie visste vi fortsatt ikke hva vi skulle gjøre. Noen mente det ikke var smart, og at vi ikke burde sette en stopper for livet vårt allerede nå, mens andre mente at det her kom til å gå så bra. Vi ble enige om at vi ikke skulle beholde barnet hvis en av oss var i tvil, og at dette var en avgjørelse vi skulle ta sammen.

Vi bestemte oss for å beholde barnet. Jeg og Nicklas, sammen. Når vi har muligheten til å sette ett nytt liv til verden med all støtte som er mulig og få fra familie og venner, så hvorfor ikke? Jeg trodde ikke jeg kunne bli gravid i det hele tatt, så hvorfor risikere og ikke få barn senere, når vi kommer til å klare dette helt fint nå? Det var ikke planlangt, men det ble det! Og nå gleder vi oss som aldri før, og vi kunne ikke vært mer forelska!

Termin er satt til den 28. September, pluss\minus 2 uker. Vi har vært på 3'mnds kontroll, der fikk vi høre hjertet til gullet vårt banke for første gang, og det var helt magisk.

Jeg sitter her og skriver denne teksten ford jeg rett&slett er irritert. Det er så mange av mine venniner som er i forhold hvor dem ikke får lov til å gjøre hva dem vil, snakke med hvem dem vil eller være med hvem dem vil. Hvorfor skal det være sånn at når du havner i ett seriøst forhold, så er det plutselig noen som bestemmer over deg?  Hvorfor kan du ikke være med dine gamle venner mer? Hvorfor kan du ikke dra ut og drikke deg full på byen uten å få kjeft når du kommer hjem? Hvorfor vil ikke kjæresten din se at du lever livet og har det kult? Jeg skjønner ikke hvordan dere kan kalle det " ekte kjærlighet " Sånn jeg ser det, er "ekte" kjærlighet at man bare vil at den andre personen skal ha det kult, se verden og være med venner! Hvordan kan du kalle deg lykkelig når du ikke får lov til å snakke med dem du vil snakke med? Hvordan kan du kalle deg lykkelig når du hele tiden sitter og er sur for noe som er helt meningløst og være sur for? Det handler om å velge kampene sine, ikke ta alle.

Hvis jeg er skikkelig glad i en person, hvis jeg elsker en person, vil jeg bare det beste for den personen. Jeg vil ikke sette en stopper for at han skal leve livet, jeg vil ikke at han skal slutte å snakke med mennesker som har vært i livet hans før, eller at han ikke skal kunne dra ut og drikke seg full på byen en helg. Jeg vil at han skal dra ut og se verden, oppleve nye ting og få nye venner, med eller uten meg. Jeg vil ikke at han skal sitte hjemme med meg hele dagen og få kjeft hvis han snakker med en person, det blir for dumt. Da vil du jo ikke det beste for kjæresten din, da er du bare kontrollfreak og eiesyk.

Jeg har vært i ett sånn forhold selv, og det går ikke i lengden. Men greia er at det går rundt. Hvis jeg ikke fikk lov til å snakke med x'sen min skulle faen ikke han heller. Ikke fordi jeg var sjalu, men rett&slett pga at det var urettferdig at han fikk gjøre hva han ville, men ikke jeg. Hvis jeg skulle ha det kjedelig, så skulle han det og. Er det ekte? Er det å være forelska og lykkelige? det er jo som å være i konstant krig om hvem som har det jævligst! Og jeg skjønner det bare ikke. Jeg skjønner ikke hvordan forhold kan overleve på den måten, hvordan orker dere? Blir dere ikke lei sjalusien? Tenk litt over det, for jeg veit at halvparten som leser denne bloggen har akkurat ett sånn forhold.

" It is not love that is blind, but jealousy. "

Har du noen gang blitt utestengt av mennesker? har du noen gang følt deg som en freak? rett&slett ett missfoster som ikke passer inn noe sted?  Du føler rett&slett at du aldri kommer til å få venner, du kommer aldri til å føle deg tilpass og velkommen noe sted, du føler alltid at det er noe galt med deg, men er det virkelig deg det er noe galt med, eller er det mennesker du har møtt før? mennesker som har mobbet deg, mennesker som har vært slemme mot deg, mennesker som ikke har godtatt deg for den du er.

Jeg har ei vennine som har akkurat dette problemet, og hun skrev dette når jeg spurte hvordan hun følte seg.

" Vel, egentlig det jeg tenker mest på er overgrepet, og hvordan mamma og pappa må ha det med unge med psykiskeproblemer. hva om jeg ikke hadde hatt det? og hva om jeg ikke levde? kanskje verden hadde vært mye bedre enn det den er nå.

Og hvorfor lever jeg fortsatt? jeg kunne jo klart å tatt livet mitt flere ganger, men ett eller annet stopper meg. det er dumt, men jeg er også redd for døden, men vil bare dø.
og selvbildet mitt er helt jævlig, når jeg tar en selvironi, mener jeg det om meg selv. alt dette er vel pga mobbinga fra barnehagen til 10 klasse, jeg skader meg selv for å bekrefte til meg selv hvor lite verdt jeg er. jeg er jo ikke verdt en dritt.
og hvorfor i helvete er folk glad i meg? hvorfor liker folk meg? det er bare waste of time! Jeg har også blitt utnytta av gutter på nettet. jeg, ung og dum, trudde det var helt ok og at de bare viste at de var glad i meg. men så feil kan man faktisk ta.
følelsen av å bli seksuelt misbrukt av sitt eget søskenbarn og utnytta av gutter... den er jævlig. kan ikke beskrive det med ord.
jeg er jo helt ødelagt..totalt. "

" Jeg klarer heller ikke å skille glad i deg - følelsen og forelska følelsen, og det ender med at jeg tror jeg er forelska i hvem som helst... det er jo ikke normalt?
jeg trodde jo jeg var forelska i noen som jobba på sanderud også, men jeg vel bare veldig glad i de? eller? jeg aner ikke. "

" Jeg har heller ikke hatt noen ordentlige venner. når jeg gikk på barneskolen, fikk jeg jo diagnosen adhd, så er jo ikke rart folk ikke likte meg da. på bursdager ble jeg jo aldri bedt, fordi jeg oppførte meg som en dritt. men det er jo ikke min feil? eller er det det?
husker jeg også fikk juling hver dag i 1-2 klasse. jeg ga jo også juling tilbake, men da ble det jo dobbelt så værre. Sliter også en del med angst.. husker mitt første angstanfall. jeg trodde jeg rett og slett at jeg skulle dø.. den følelsen kan heller ikke beskrives, for den var helt for jævlig ubeskrivelig. "

Hvorfor tror du hun skriver det der? hvorfor tror du hun sliter så mye som hun gjør? det er ikke hennes feil at hun er sånn. det er ikke hennes feil at hun kutter seg, det er ikke hennes feil at hun føler seg som dritt. Det er mennesker som har gjort henne sånn. all den dritten hun har opplevd, har gjort henne sånn. er det hennes feil? eller er det menneskene som har vært med og mobba henne, fordi hun var ett lett offer? er det gutta som lata som at dem var glad i a, eller var det søskenbarnet som missbrukte henne? det var ALLE. en enkel kommentar på Facebook kan få hun til å grine i flere dager, ett enkelt ord! Kanksje du skal tenke på det neste gang du bestemmer deg for å være tøff i trynet foran venna dine? Hvis hun dør, er det deres feil, ikke hennes.

Det er ingen i hele verden som burde skamme seg sånn som hun her gjør, ingen burde skamme seg over å ha psykiske problemer, fordi dem ble mobba før. ingen burde legge skylda på seg selv for at dem ble mobba, utnyttet eller missbrukt. det er ikke din feil at andre er motbydelige. det er ikke din feil at du stoler på hva andre sier og gjør. Det er ikke din feil at du har en sykdom, det er ikke din feil at du sliter, det er heller ikke din feil at du ikke har hatt venner, det er ingenting galt med deg, det er andre mennesker som har gjort deg sånn.

" I don't believe in being myself
Cause I just don't approve of the choices I make. "

Har du noen gang tatt på deg skylda for noe noen andre har gjort? har du følt deg dårlig, pga noe noen andre har gjort? noen andres dårlige valg? Har du rett&slett brydd deg så mye, at du har fått vondt av en annen person's smerte?

Men hvorfor er det sånn at du får vondt av noen andre? er det fordi du synes synd på dem? Jeg husker da mamma og pappa skilte seg, da fikk jeg vondt. ikke bare pga at familien min ble totalt splitta, men fordi at jeg visste at det ikke var lett for noen av dem. Jeg fikk rett&slett vondt av at dem hadde det vondt, og jeg tok på meg skylda for at dem hadde det vondt. jeg trodde automatisk at det var min feil at dem skilte seg, at det var min feil at dem ikke var forelsket mer, min feil fordi jeg hadde vært så "problembarn" at dem ikke hadde tid til romanse og alene tid mer.

Sannheten er jo en helt annen, såklart! jeg er fullt klar over at jeg ikke hadde noenting med skilsmissen og gjøre, men hvorfor tok jeg på meg skylda i det hele tatt? jeg har snakket med flere av mine venniner som har gått igjennom det samme for meg, og dem sier også at dem tok på seg skylda for skilsmissen, noe som ikke har noen ting med dem og gjøre i det hele tatt. Vanligvis er det barna som holder foreldre sammen, så jeg skjønner ikke hvorfor det er vanlig at barna skylder på segselv. Det at kjærligheten til to personer ikke er der mer, er det ingen som kan noe for, desverre. Men jeg lurer på hvordan foreldra føler seg? kanskje dem tror at vi elsker dem mindre? kanskje dem tror at vi er sure? Jeg er ihvertfall ikke sur, pappa er helten min, og det kommer han alltid til å være.

 Men det værste er at jeg fortsatt sitter og har dårlig samvittighet pga skilsmissen. Jeg sitter fortsatt og tenker på hvordan ting hadde vært, om dem fortsatt hadde vært gift, jeg tenker fortsatt på hvordan det hadde vært hvis di bare hadde klart og opprettholde den kjærligheten som førte til at dem valgte og lage barn sammen, kjøpe hus og gifte seg. Men er det ikke bedre og ha skilte foreldre, istedenfor en ulykkelig familie? jeg liker å se på det som at jeg får dobbelt så mange gaver til jul, jeg får to familier istedenfor en. Jeg har stebrødre, jeg har en stefar som jeg er veldig glad i, og som har hjulpet meg på så mange måter her i livet, og sist men ikke minst gjør min mor til en lykkelig person, og det er ingenting som betyr mer for meg enn det.

Jeg tror det er veldig viktig og ikke skylde på noen når man er i en skilsmisse, det er ingen's feil, ihvertfall ikke barna sin! Jeg tror nøkkelen er å fortsatt vise at man er glad i hverandre, og hjelpe hverandre gjennom det.

Ja, hva skal jeg si? helt ærlig, jeg føler meg som en dritt. Det ene øyeblikket er jeg kjempeglad, akkurat som om ingenting har skjedd, men 3 sekunder etterpå ligger jeg i fosterstilling og føler at jeg kommer til å dø. jeg er alene igjen. jeg er helt alene! hva skjer nå? hva skal jeg gjøre? hva skal jeg bruke tiden min på? kommer jeg til å føle meg så elendig for alltid?Jeg føler meg rett&slett ensom og fortapt.

Det var jeg som gikk. jeg svikta gutten jeg har vært sammen med i nesten 2 år. Planen var jo å være kjærester foralltid! Kjøpe hus sammen, få barn, gifte oss. alt var så klart! alt var tydelig! det var han jeg skulle tilbringe vær dag med, vær dag for resten av mitt liv, men nå sitter jeg her, helt alene i stua til mamma, hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Jeg får aldri kysse leppene hans igjen, jeg får aldri føle hans varme når jeg legger meg, jeg får aldri det kysset før jeg sovner. Alt er borte, og jeg er helt alene.

Det er så mye som går igjennom tankene mine, det er så mye som skulle blitt sakt, har jeg gjort det riktige valget? Jeg sitter og leser tekstene jeg har skrevet før på denne bloggen, og jeg har faktisk noen bra poeng, problemet er bare at jeg ikke klarer å følge dem selv. eller, jeg har jo gjort det nå, problemet er bare den følelsen jeg sitter igjen med. Jeg kommer til å savne alt ved han. smilet hans, måten han sover på, måten han elsker meg på, hvordan jeg føler meg vær gang vi kysser. jeg kommer til å savne han så jævlig, og jeg får han aldri tilbake. uansett om vi begge vil, så er det for ødelagt. det blir aldri det samme som det engang var.

Men så tenker jeg at det må være en grunn til at det har gått såpass langt at jeg faktisk tok det valget. Nå kan jeg ta vare på megselv. jeg kan bruke penger på megselv, jeg kan være egoistisk uten at noen trenger å si noe på det. Jeg kan gjøre hva jeg vil! Og det kommer til å bli godt, det er bare ikke godt helt enda, men når skal jeg føle meg bra igjen?

Når skal jeg føle meg som Stine igjen?

Hvordan veit du når ett forhold ryker? hvordan veit du når slutten nærmer seg, og hvordan skal du ta den harde avgjørelsen om du skal bli i forholdet eller ikke?

Hva tenker du på når du skal ta en sånn avgjørelse? tenker du på tiden dere har hatt sammen, kranglene eller oppturene? og hva betyr mest for deg? hva er det som skriker inni deg, hva mener at dere burde prøve litt hardere? er det vanskelig fordi du har blitt så glad i den personen, eller er det vanskelig fordi du veit at du begår en stor feil? Hva veier for og mot? i min mening burde det ikke være hva dere har kranglet om, men hva som veier opp. Hvis ett forhold har 20% positivt og 80% negativt sier det vel seg selv at forholdet ikke fungerer? selvom dere har det kjempebra den ene dagen, hjelper det ikke hvis dere har det forjævlig di neste 10 dagene. Men jeg tror også at det har noe med respekt og behandling og gjøre! Hvis kjæresten din behandler deg bra og respekterer deg, blir det mindre krangling, men det må være fra begge parter. Hvis du behandler kjæresten din som dritt, må du nesten forvente og få det samme tilbake.

Og hvis det er snakk om utroskap, så tror jeg ikke det bare er den ene personen sin feil, jeg tror det reflekterer på hele forholdet. Det må da være mye lettere og være utro hvis du blir behandla som dritt, hvis kjæresten din ikke bruker tid på deg eller gir faen? da er det lettere å falle tilbake på noen andre som gir deg oppmerksomhet, noe han\hun aldri ga deg nok av. Men hvorfor gjør du det ikke bare slutt? hvis personen gir deg så lite oppmerksomhet at du faktisk må få det fra noen andre, kan man vel ikke kalle det ett forhold i det hele tatt? såklart er det jo noen som er utro, bare for å være utro, jeg sier ikke at dem ikke finnes, jeg sier bare at det er antageligvis en grunn for at noen tyr til utroskap.

Men hva om forholdet du er i rett&slett har blitt en vanesak? det har blitt en vane og sove vedsiden av den andre personen vær natt, hvordan skal du klare og sove alene? du blir jo så ensom! Hvordan skal du klare deg uten det kysset før dere legger dere, hvordan skal du klare og ikke se ansiktet hans\hennes vær dag? men spørsmålet er egentlig ikke hvordan du skal klare det, spørsmålet er om du kan klare deg uten, og om du vil! Men hvordan blir det da i ettertid? er du redd for at ingen andre vil ha deg? er du redd for at ingen kommer til å godta deg for den du er, eller er du sikker på at du vil bli elsket igjen?

Tenk på hva som er best for DEG. hvis du er mer deppa i ett forhold enn glad, er det virkelig verdt det i lengden?

Har du noen gang hatt en hemmelighet? en hemmelighet så stor at du ikke kan si den til noen?

Men er det sånn at en hemmelighet forblir hemmelig etter du har sakt det til noen? er det ikke sånn at en hemmelighet bare forblir en hemmelighet hvis det bare er du selv som veit det? eller gjelder den fortsatt hvis fler enn deg veit det?

Men hvis du da sier det til noen, noen du stoler på, noen du har kjent lenge, hvilken garangti har du for at dem ikke sier noe til noen andre? Men hvorfor har det seg sånn at man ikke lenger kan dele en hemmelighet med noen andre enn seg selv? Når ble det sånn at alle skal snakke om alt og alle? og hvorfor? Hvorfor er det så int å prate om alle andre enn deg selv? gjør det deg glad? blir du fornøyd av å prate om andre folk? føler du deg bedre?

Også er det så typisk, " ikke si det til noen, jeg skulle EGENTLIG holde kjeft" men innerst inne veit du jo at personen du akkurat sa det til kommer til å bryte løftet akkurat som du gjorde. Men hvorfor sier du det, når du innerst inne veit at han\hun sier det videre uansett? Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, når fikk alle behov for å snakke om hverandre? Hvordan kan du sitte og klage over at andre snakker om deg, når du sitter og gjør det samme? er ikke det ganske dobbeltmoralsk? og hvorfor klarer du ikke holde kjeft, hvorfor MÅ du snakke om andre?

Jeg kjenner mange som sitter og snakker stygt om sine bestevenner, men kan du virkelig kalle deg selv en god venn, en god bestevenn hvis du gjør det? da er du jo falsk tvers igjennom. Hvordan kan du da se deg selv i speilet og kalle deg selv en god venn? klarer du det? klarer du gå smilende til venna dine og leke kompis?

Ord kan såre mer enn du tror, vær forsiktig med hva du sier.

Hvis du går inn i en folkemengde alene, uten å kjenne noen, hvordan reagerer du da?

Blir du redd? blir du nervøs? eller kanskje litt sjenert? Jeg har mest lyst til å løpe ut igjen.Det er som at alle ser på deg, og tenker ; " åh, se der a, se så stygg! " eller " herregud, hun\han der burde gå ned noen kilo, tror jeg "  Men hva tenker DU når det kommer en person inn døra? tenker du noe særlig i det hele tatt? Man tenker jo egentlig ikkenoe spesiellt, man snur seg og  fortsetter med det man drev med før personen gikk inn i rommet.

Så hvorfor mener du da at alle dømmer deg og tenker det værste om deg? det er så rart, du er redd for alt. du er redd for å ikke bli godtatt i mengden du akkurat har kommet inn i, du er redd for å ikke få venner, du er rett&slett redd for å ikke bli godtatt. Men hvorfor skulle dem ikke godta deg? er du ikke bra nok? og hva er egentlig å være bra nok? Hvordan kan man bedømme om en person er bra nok eller ikke? er det utseende? personlighet? status?

Jeg skjønner ikke helt tegninga egentlig, for ifølge min mening er alle bedre enn bra nok for dem som elsker dem, andre skal ikke få bestemme om du er bra nok, det er det du som gjør. Så hvorfor bry seg så mye om hva alle andre mener? såklart bryr man seg om hva dem som kjenner deg mener og sier, men hvorfor bry seg om mennesker man ikke har noe kontakt med i det hele tatt? hva er vitsen, og er det virkelig verdt det? Man går rundt og føler seg elendig og misslykka, fordi du innbiller deg at folk du ikke har noen kontakt med snakker om deg? For alt du veit kan dem snakke pent om deg, det er ikke sikkert dem snakker om deg i det hele tatt.

Hvordan bygger du opp den slags tanker om deg selv og andre? hvorfor og hvordan kommer du fram til den konklusjonen at alle snakker om deg? jeg skjønner det ikke, hva i hjernen din er det som mener at dem gjør det? hva får deg til å tro det?

Jeg tror det har mye med selvtillit og gjøre, hvis du går inn i ett rom uten og ha noe selvtillit eller respekt for degselv eller andre, så blir det jo såklart vanskelig for deg og føle deg tilpass og godtatt i mengden, hvis du ikke har godtatt degselv. jeg tror det er slik at da du har godtatt degselv, så blir det mye lettere for deg og føle deg tilpass og godtatt i en gruppe med andre mennesker, du har mye lettere for å være degselv hvis du liker den du er, og ikke skammer deg over hvordan du er som en person.

Hvordan veit du at du er lykkelig? Det sies at man er lykkelig når man smiler da ingen ser på, men det kan jeg gjøre hele tiden, uten å tenke på noen spesiell person.

Hva definerer lykke? Hvordan blir man lykkelig?

Hvis noen du er glad i holder rundt deg, blir du lykkelig da? Å føle den varmen fra den andre personen, føle nærheten rett&slett, Hvordan føler du deg da?

Jeg tror lykke er det å vite at noen virkelig bryr seg om deg, det å vite at ett sted i verden, er det faktisk noen som tenker på deg, noen som virkelig er glad i deg.

Jeg tror også det er en slags trygghet, jeg tror ikke det er mulig og være lykkelig hvis trygghet ikke er i bildet, for man må jo føle seg trygg på den andre personen, hvis du ikke gjør det går jo halve poenget bort. Men hvordan oppnår man trygghet? og hvordan er det å være ulykkelig? Og fins det noen grense imellom?

Jeg ser det for meg, deppa, sur, hjertesorg, ensom. Men det må jo være noen høydepunkter også? Hvis ikke er det jo.. ja? Altså, jeg tror at alle kan ha det bra, uansett hvilken situasjon dem er i. Det blir hva man selv gjør det til! Jeg tror nøkkelen er å sette seg litt fri avogtil, ikke vær redd for å ha det litt gøy, vær litt unormal.  Hvis du går og ser ned i gulvet hele tiden kommer du aldri til å kunne se skikkelig opp, og jeg tror at man må se opp for å kunne være lykkelig.

Det er di små tinga i livet som gjør det bra, slutt og fokuser på det store hele tiden, senk skuldrene en gang i blant. Det er ikke så vanskelig som det ser ut som, lillevenn.

Jeg liker og leve i en fantasiverden, jeg veit at alt ordner seg tilslutt, og jeg tror på at ting skjer for en grunn. Så uansett hvor jævlig du har det, så kommer det bedre tider, det gjør det alltid.